Hvor langt kan det gå?

Jeg har lært at om man skal kunne hjelpe andre, må man være i stand til å hjelpe seg selv like mye. Det er en viktig sak å være en god venn, men man må da lære seg å være sin egen bestevenn. Det kan bli skummelt om man bryter tilliten til seg selv. Da har man liksom ikke så mye kontroll lengre.

Jeg har laget et løfte til meg selv som jeg har gang på gang klart å bryte. Samme feilen gjentar seg og til slutt går det bare i en ond sirkel. Jeg vet ikke lengre hvor jeg står, jeg har ikke kontroll lengre. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og til slutt sitter jeg der med null poeng.

Hvor lenge skal personene rundt meg orke å stille opp når jeg bare motbeviser løftene? Det er en lang og tøff kamp å komme seg på topp etter en så tung depresjon, men for all del ikke slutt å kjemp! Når det er på det verste, kan man ikke tenke tanken engang på å gi opp!

Jeg har vært på det punktet hvor jeg kun hørte på hva andre sa om meg. Jeg lot det gå inn på meg og trodde på at jeg var slik jeg ble fortalt. Jeg ende opp med å undertrykke meg selv. Fant bestandig noe å pirke på, noe jeg kunne gjøre bedre. Jeg så kun etter ting jeg ikke var god nokk på. Det er helt rart å se tilbake på, fordi jeg ser på meg selv som en selvstendig jente med sterke meninger. Istede for å finne alt som er uperfekt med seg selv, så må man tenke at man er god nokk. Ingen er perfekt, men det som betyr noe er at man har det bra med seg selv. Om man prøver å være selg selv på den beste måten, så er det evig nokk. Hvert menneske er unik.

Uansett hvor tungt man har det, ALDRI slutt å kjemp! Kjemp for deg selv, vær din bestevenn!

Ny start

Jeg er nå på tur inn i en ny periode av livet mitt. Denne gang er det en god følelse, for jeg føler liksom ikke at jeg flykter fra noe. Jeg skal flytte i ett nytt fosterhjem for femte gang i mitt liv. Nå tenker du kanskje "åh stakkar deg", men ikke syns synd på meg for den grunn. Alle hjemmene jeg har bodd i har der vært flotte voksne mennesker som har oppdratt meg bra, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har havnet hos akkurat dem. Det er ikke alle som er så heldig med akkurat det.

Jeg kan trygt si at jeg har hatt en tøff start på livet, men jeg er på en måte litt glad for det også. Opplevelsene har gitt meg så mye lærdom. Det er mye jeg har vært for svak for å takle, men med tiden har det gjort meg sterkere og jeg takler ting på en helt annen måte nå.

Jeg var ikke så mange år da jeg måtte begynne å ta ansvar. Jeg utviklet meg fortere enn de fleste barn. Mens de andre barna lekte og var langt inn i fantasiverden, hadde jeg allerede skjønt alvoret i livet. Det var ikke spennende å leke med barbie lengre, jeg hadde for mange bekymringer å ta hånd om. Jeg var bare ett barn og jeg vet nå at det ikke var min oppgave, men jeg var redd. Jeg var redd for at noe skulle skje min mor. Jeg var redd for min lillesøster som jeg er så utrolig glad i. Hver dag tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre for at de skulle ha det bra. Jeg følte det var min oppgave å passe på dem.

Min mamma er absolutt ett fantastisk menneske, hun hadde bare nok med å ta vare på seg selv. Da hun bestemte seg for å få hjelp med å ta vare på oss, gjorde hun det kun med ren kjærlighet og jeg er så takknemlig for akkurat det. Selv om jeg ikke har hatt muligheten til å bo sammen med min familie, så er jeg så heldig at jeg har det trygt og godt. Jeg tenker at det er det ikke alle som har. Vi må bli flinkere å verdsette det gode vi faktisk har.

Dette er mitt første innlegg så jeg kan jo fortelle litt hvorfor jeg valgte å starte og blogge. Jeg har nemlig skrevet siden jeg var lita og jeg elsker det, og jeg elsker også å hjelpe folk. Mitt mål er å nå ut til dem som har opplevd litt av det samme. Jeg vet av egen erfaring at det kan være stor hjelp i bare det å vite at man ikke er alene.

<3

Les mer i arkivet » August 2017
Julie Johansen

Julie Johansen

16, Vestvågøy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits