hits

BARE DU

Jeg nsker s inderlig at du kunne forst. At du kunne se meg. At du kunne vre den personen jeg har lengtet etter altfor lenge og fortsatt lengter etter. At du stod klar for ta meg imot nr jeg falte.

Jeg nsker s utrolig hardt at du kunne se fra mitt perspektiv alle de sm og store handlingene som fortsetter forme det dype sret inni meg. Om du bare kunne vite hva jeg har sett, og den smerten jeg har gtt igjennom. Alle de lftene du ga, for s svikte.

Hvor er du? Hvilken framtid ser du for deg n? Er det virkelig verdt mtte g igjennom det p nytt? Er det virkelig verdt risikere miste det som er viktigst for deg? Eller skal jeg begynne tvile p hva som egentlig er viktigst?

Jeg er lei av mtte vre sterk. Av bruke energi jeg engang ikke har. Av rope av sinne til jeg grter. Jeg er lei av forventninger om vre sterk selv gjennom de hardeste stormene, alltid gjre de riktige valgene, aldri svikte ett menneske. Hvordan skal jeg gjre det som er rett for meg da? Jeg er ikke noe stolpe som str fast i jorda etter harde slag og sterk vind. Jeg er bare et menneske.

Ja, jeg vet hvor du har havnet, og hva du har rotet deg borti. Jeg vet jeg kan vre bedre enn jeg til tider er. Men hvorfor skal det fre meg til den dritten du sitter med? Selv om vi er lik, s er jeg ikke deg. Jeg tror ikke noen kan forst hvor sterkt jeg hater den dritten. Jeg skulle nske du kunne sett med mine yne gjennom alt. Kanskje det hadde skremt deg unna. Kanskje du hadde skjnt at det finns en utvei.

Du m ta tak. Du m stille opp. Det er DU og kun du igjen. Dette skulle du ha skjnt for 3 r siden. Det skulle ha sltt deg da. Men fortatt sitter du igjen med den jvla dritten. Jeg vet ikke lenger om jeg kan hjelpe. Jeg vet ikke hvor jeg skal finne energi til kjempe lengre.

Bry deg!

Vi br sette oss ned og tenke oss litt om oftere. Vi br slutte vre s jvlig sjalu og heller tenke p det fine man faktisk har. Om du alltid skal lengte etter noe bedre, vil du til slutt sitte igjen med ingenting. Nr man tenker p det, s er de fleste s utrolig opptatt av seg selv, opptatt av hvordan man ser ut, opptatt av hvor hy standar man skal ha, at man glemmer helt av bry seg om andre. Tenk p hvor mange unge idag som sliter p grunn av alt av press i samfunnet. Mange ender opp med angst. Om vi bare kan begynne bry oss mer om hverandre og pne yene for flere enn oss selv, kunne det ha frandret s mye. Vi m prve forbygge dette problemet fr det tar helt over. Hver enkelt person kan gjre en innsats!

Hvor langt kan det g?

Jeg har lrt at om man skal kunne hjelpe andre, m man vre i stand til hjelpe seg selv like mye. Det er en viktig sak vre en god venn, men man m da lre seg vre sin egen bestevenn. Det kan bli skummelt om man bryter tilliten til seg selv. Da har man liksom ikke s mye kontroll lengre.

Jeg har laget et lfte til meg selv som jeg har gang p gang klart bryte. Samme feilen gjentar seg og til slutt gr det bare i en ond sirkel. Jeg vet ikke lengre hvor jeg str, jeg har ikke kontroll lengre. Jeg vet ikke hvor jeg skal g, og til slutt sitter jeg der med null poeng.

Hvor lenge skal personene rundt meg orke stille opp nr jeg bare motbeviser lftene? Det er en lang og tff kamp komme seg p topp etter en s tung depresjon, men for all del ikke slutt kjemp! Nr det er p det verste, kan man ikke tenke tanken engang p gi opp!

Jeg har vrt p det punktet hvor jeg kun hrte p hva andre sa om meg. Jeg lot det g inn p meg og trodde p at jeg var slik jeg ble fortalt. Jeg ende opp med undertrykke meg selv. Fant bestandig noe pirke p, noe jeg kunne gjre bedre. Jeg s kun etter ting jeg ikke var god nokk p. Det er helt rart se tilbake p, fordi jeg ser p meg selv som en selvstendig jente med sterke meninger. Istede for finne alt som er uperfekt med seg selv, s m man tenke at man er god nokk. Ingen er perfekt, men det som betyr noe er at man har det bra med seg selv. Om man prver vre selg selv p den beste mten, s er det evig nokk. Hvert menneske er unik.

Uansett hvor tungt man har det, ALDRI slutt kjemp! Kjemp for deg selv, vr din bestevenn!

Ny start

Jeg er n p tur inn i en ny periode av livet mitt. Denne gang er det en god flelse, for jeg fler liksom ikke at jeg flykter fra noe. Jeg skal flytte i ett nytt fosterhjem for femte gang i mitt liv. N tenker du kanskje "h stakkar deg", men ikke syns synd p meg for den grunn. Alle hjemmene jeg har bodd i har der vrt flotte voksne mennesker som har oppdratt meg bra, og jeg er s uendelig takknemlig for at jeg har havnet hos akkurat dem. Det er ikke alle som er s heldig med akkurat det.

Jeg kan trygt si at jeg har hatt en tff start p livet, men jeg er p en mte litt glad for det ogs. Opplevelsene har gitt meg s mye lrdom. Det er mye jeg har vrt for svak for takle, men med tiden har det gjort meg sterkere og jeg takler ting p en helt annen mte n.

Jeg var ikke s mange r da jeg mtte begynne ta ansvar. Jeg utviklet meg fortere enn de fleste barn. Mens de andre barna lekte og var langt inn i fantasiverden, hadde jeg allerede skjnt alvoret i livet. Det var ikke spennende leke med barbie lengre, jeg hadde for mange bekymringer ta hnd om. Jeg var bare ett barn og jeg vet n at det ikke var min oppgave, men jeg var redd. Jeg var redd for at noe skulle skje min mor. Jeg var redd for min lillesster som jeg er s utrolig glad i. Hver dag tenkte jeg p hva jeg skulle gjre for at de skulle ha det bra. Jeg flte det var min oppgave passe p dem.

Min mamma er absolutt ett fantastisk menneske, hun hadde bare nok med ta vare p seg selv. Da hun bestemte seg for f hjelp med ta vare p oss, gjorde hun det kun med ren kjrlighet og jeg er s takknemlig for akkurat det. Selv om jeg ikke har hatt muligheten til bo sammen med min familie, s er jeg s heldig at jeg har det trygt og godt. Jeg tenker at det er det ikke alle som har. Vi m bli flinkere verdsette det gode vi faktisk har.

Dette er mitt frste innlegg s jeg kan jo fortelle litt hvorfor jeg valgte starte og blogge. Jeg har nemlig skrevet siden jeg var lita og jeg elsker det, og jeg elsker ogs hjelpe folk. Mitt ml er n ut til dem som har opplevd litt av det samme. Jeg vet av egen erfaring at det kan vre stor hjelp i bare det vite at man ikke er alene.

<3